♥cristines

De tre viktigste faktorene som ble revet bort på en og samme tid.. Som gjorde at jeg satt igjen med et spørsmål. Hva er meningen med livet??

Det er 1år siden Bestemor sovnet stille inn. 14.10.17 er datoen der jeg mistet alt. Det sies at der det er liv, er det håp. Det stemmer. Jeg irriterer meg fortsatt over legen som fortalte at når jula kom så skulle bestemor være på bedringens vei og lage julemiddagen, slik hun har gjort i alle år. Denne tidlig morningen for et år tilbake mistet jeg håpet, bestemor var borte. Håpet om at bestemor fortsatt skulle følge meg i livet, at hun skulle passe på jenta si og fortelle meg gode råd på veien. Håpet er ikke helt tilbake, jeg kan ikke skjønne at Bestemor skulle bli tatt fra meg. Jeg trenger henne fortsatt..

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg tror ikke på noe religiøst, men jeg tror på karma og skjebnen. Jeg kan ikke se noe hensikt med at Bestemor skulle bli tatt fra meg. At det fineste mennesket jeg har fått kjenne, skulle få en krefttype vi ikke kunne gjøre noe med. Hva var meningen med det? Jeg mista troen på alt, da hånden hennes ble kaldere inni min. Jeg mista troen på legene, forskerne og megselv.

Kjærligheten derimot, den var sterk og det var den jeg delte med bestemor. Jeg husker hvilken smerte som spredde seg i brystet da beskjeden kom for to år siden, jeg husker den smerten jeg fikk da legene sa at de ikke kunne opperere.. Alt traff og alt gjorde så vondt. Jeg kunne ikke lengre skjønne hvorfor jeg hadde tillatt megselv i å bli så glad i et annet menneske. Forholdet jeg og bestemor hadde for hverandre kan ikke beskrives. Bestemor var mitt forbilde, læremester, helt og min. Bestemor kunne lese meg best av alle og hun kunne snu en dårlig dag til en god dag. Hun fikk meg til å føle meg trygg, hun var en sterk dame med bein i nesa. Jeg skal ta etter bestemor, det vil jeg. Jeg vil bli like snill, rettferdig og kjærlig som henne. Eneste jeg har nå er alle minnene våre og det gjør fortsatt veldig vondt å tenke på.

Med tiden så har jeg skjønt, at jeg ikke ønsker å elske noen igjen. Fordi frykten for å miste igjen, er så alt for stor. Den store frykten for å da igjen miste megselv, for det var det som skjedde. Jeg ble en person som ville være aleine og jeg distraherte megselv med trening og selvskading for å holde tankene i sjakk. Maten ble det eneste jeg hadde fullstendig kontroll over.. Tankene bare går og de stopper ikke når man fortsatt er i en pustende form.

Månedene i etterkant var ille. Det tok meg nesten 4mnd før jeg orker å sove i senga igjen. Jeg sovna på sofaen da hode og hjernen var for trøtt etter gråtingen. Selvskading ble min redning og det skammer jeg meg for. At jeg ble fortalt at et år måtte gå før jeg kunne bli henvist til psykolog, syntes jeg er helt uforskammelig. Jeg har mange rundt meg som bryr seg, jeg er heldig. Men jeg har ikke bestemor..

Jeg og bestemor lovet hverandre at vi skulle bli over 100år, da skulle vi få brev av kongen. Hadde det vært realiteten nå, så skulle bestemor vært her i 30år til. Da kunne bestemor fått med seg mine kommende barn og livet jeg kommer til å få. Det var drømmen min, det var det jeg ville gi bestemor for å ha passet på meg i barndommen og vært en ekstra mamma for meg.

Jeg elsker deg bestemor ♥ ♥

Cristine

En ting jeg alltid har likt, er følelsen jeg får ved å fly. Følelsen der du er så langt fra alt og ingen kan redde deg her. Det er deg og tyngdekraften.

Det er egentlig ganske sykt å tenke på. Tenk at vi kan være flere titusen meter over bakken, i et tungt fartøy. I dette fartøyet AkA fly så får jeg mat, jeg kan går på do, jeg er i lufta med mange ukjente mennesker og vi har alle med oss personlige ting i en kasse(koffert).. Her har jeg muligheten til å senke skuldrene, puste dypt, det er ingen som får tak i meg her og jeg kan såklart dø. Kanskje jeg må se på det å fly som en riskiko mellom liv/død, for hvem veit hva som skjer.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Igår tok jeg et fly. Jeg har svevet mellom skyende og landet i Spania. Ja jeg landa heldigvis. Eller man kommer alltid ned, spørsmålet er bare hvordan man kommer ned.. Jeg havnet på plass 14C som er ved dørene på siden. Her fikk jeg beskjed om at hvis noe skjedde, så måtte jeg hjelpe til. «Okay, Thanks for the heads up». Heldigvis så satt jeg ved ved siden av et par, der det viste seg at hun dama var flyvertinne. Følte meg trygg på at hvis noe skjedde så ville hun takle det best av oss.

Jeg sov litt, spiste, leste og skrev litt. Jeg bestilte meg et tapasbrett, fruktskål og hvitvin. Jeg har ferie.!! Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en uke fri sammenhengende. Ifjord sommer var det lengst jeg hadde fri bare 4dager. Men nå blir det 7dager med avslapping, sammen med familien. Joggeskoene og minibandsa er pakket i esken, samt en sommerkjole og noen lette hverdagsklær.

En stor påskeklem fra meg<3

-Cristine

heihei alle sammen. 

I skrivende øyenblikk så sitter jeg på baderomsgulvet og hører på “turn back time” av Daniel Schulz. Usikker på om det bare er meg som liker å sitte på gulvet, men det er faktisk ganske behagelig. Husker godt når jeg var liten og ikke fikk sove, da la jeg meg alltid på gulvet. Noen ganger trur jeg kanskje jeg tilbringer mer tid på gulvet, enn i sofaen. hahha, ohwell. 
Men det er en stor kontrast fra gulvet i det gammle huset kontra det nye huset. Det er faktisk sykt å tenke på at jeg har mitt eget hus som ble ferdig bygget i sommer, i en alder av 22år. Pengene derimot, flyr ut av bankkontoen.. Jeg bor aleine og det er en befriende følelse, hvertfall nå som jeg trenger å finne tilbake til the old, but gold me. Er det virkelig sant at man må elske seg selv, før man kan elske noen andre?? 

Det er hvertfall noen jeg lurer veldig på, så drop en kommentar hvis du har et svar på det <3 

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Men nå skal jeg fortelle deg noen tanker jeg har ang det spørsmålet. Jeg er 22år gammel og blir 23 neste måned. Jeg har aldri vært forelsket i noen fordi jeg er redd. Jeg er redd for å skulle bli sikkelig glad i noen. Jeg er redd for å elske noen, elske noen som etterhvert finner ut at han ikke elsker meg. Jeg er redd for å dele meg på annen måte (seksuelt, if u were wondring), men også det å skulle dele tanker og følelser.  Du tenker kanskje nå at jeg allerede deler mye, men det er så mye dere ikke veit også. Så mye jeg har gjort mot megselv som jeg ikke er spesielt stolt over, fordi jeg er ulykkelig. I livet så veit man stort sett hva som er rett-galt og riktig-feil, men fortsatt så velger vi som mennesker det som er galt og som vi veit er feil. 

Det er nettopp det. Vi er mennesker, og noen ganger så taler hjernen høyere enn det å tenke med fornuften. Hvorfor er det sånn tru?. Kanskje har jeg vokst opp i en verden der jeg ikke klarer å henge med og jeg føler meg ganske så utenfor. Frykten jeg ofte har av jeg ikke passer ikke, kroppen min er ikke bra nok osv. Dette gjør at jeg ikke klarer å elske megselv og da blir det til at jeg ikke trur at noen andre kan elske meg heller. Familie er noe annet, de elsker vi uansett. Inni hode mitt, så er realiteten at jeg ikke er bra nok for noen og ingen gutter vil noen gang elske meg.. Det er mine tanker. Så jeg spør deg, må jeg være 100% meg, for at jeg kan bli elsket at et annet menneske? Eller vil et annet mennsker kunne bygge meg opp, slik at jeg endag vil elske meg? 

God natt alle dere, stor nattaklem -Cristine 

Da jeg mistet Bestemor, så føltes det ut som at verden var over for min del. Nå er det litt over fem månder siden bestemor sovnet stille ifra meg. Fem månder der jeg har levd meg igjennom en hverdag av tortur. En hverdag der jeg smiler, jobber, trener, men gleden i det jeg gjør er borte. Gleden av at jeg lever er borte og det gjør ikke noe om jeg blir borte heller. Helt borte. Jeg har tenkt: Hva skjer hvis jeg kjører ut her. Hva gjør det om jeg kutter pulsåra. Hva skjer hvis jeg blir borte? Ja, det er tanker. Jeg veit med megselv at jeg hadde nok aldri gjort noe av det, men det er ljug å si at jeg ikke har tenkt det. Savnet etter Bestemor, personen som alltid har passet på meg er borte. Den flotte personen av en Bestemor, som dessverre ble rammet av magekreft. 

Jeg er sinna, desperat og ulykkelig. Jeg er sinna for at ingen har funnet en kur mot kreft og kunne redde Bestemor. Jeg er desperat for eneste jeg vil er å se Bestemor igjen. Jeg er ulykkelig for at jeg fortsatt lever i denne hverdagen, uten mitt alt ved min side. Bestemor er mitt alt. 

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg har ikke bare mistet bestemor, for jeg har nemelig mistet megselv. For jeg veit ikke lengre hvem jeg er, hva jeg skal føle eller hva jeg liker. Hvor ble det av gleden min? Gleden over alle de små barnslige tingene jeg likte, gleden over å klare nye rekorder på treninga, gleden av å jobbe, gleden over å stelle istand til sammenkomster, gleden av å pynte meg, gleden av å ta bilder og gleden av å skrive. Gleden av å dele hele meg, med alle de menneskene som er rundt. 

Livet mitt de siste fem måndene har vært hovedsakelig to ting: jobb og trening. Kanskje jeg rømmer, for jeg vil jo helst ikke føle hverdagene. Jeg kan ikke skjønne at vi mennesker skal måtte føle på en så stor smerte, hvorfor ble vi ikke laget med en “off” knapp? 
Jeg er litt lei meg nå, det er derfor jeg valgte å sette meg forran macén og skrive. Skriving for meg en min terapi. Det er hvertfall den terapien jeg får helt gratis og helt uten å vente. Jeg var hos en privat psykolog her, men det var veldig veldig rart. Jeg var hos legen, men der fikk jeg beskjed om at en sorgperiode på et år er normalt og det å skaffe hjelp gjennom det kommunale kan ta 1-2år. Så derfor sitter jeg her å skriver. Jeg fikk et nr til en krisetelefon, men de er bare åpent noen timer på dagen og jeg veit at jeg aldri kommer til å “tørre” å ringe. For hva skal jeg egentlig starte å si?.. Uansett, jeg har kommet frem til en tanke. 

Jeg er min egen medisin.
Det er kun meg som kan hjelpe meg. Det er kun meg som kan få meg tilbake til dit jeg var. Derfor må jeg starte å gjøre de tingene jeg likte før. En av de gjør jeg nå, nemelig skriving. Jeg har ikke skrivd noe på hvertfall 2mnd og det må jeg bare slutte med. Jeg er kanskje redd, redd for å ikke føle det på samme måte som jeg gjorde før. Jeg veit ikke, jeg må også kanskje bare gi det litt tid. Kanskje må jeg presse kroppen til å gjøre det jeg gjorde før, selvom hode ikke vil. Jeg ønsker meg tilbake til den Cristine som byr på segselv, hun som ikke brydde seg om andre mistolket henne på bloggen/snap/insta, aldri var redd for å drite seg ut, tok utfordringer på strak arm, hun som elsker å snakke med mennesker og strekke ut en hjelpende hånd. Den Cristine er bytta ut med ei som kun vil henge hjemme, orker ikke å møte så mange og hun tenker for mye. Jeg er sliten av å være ei jeg ikke er. 

-Cristine 

Dagene går, jeg blir kun mer lei meg og trist. Det er liksom ingen ting som gir mening lengre. Kroppen min bare gjør det som må gjøres og den følger hverdagen. Jeg føler ikke glede i noe jeg driver med. Å et ønske om å ikke lengre skulle eksistere, er der..

For bestemor eksisterer ikke lengre og jeg opplever en smerte så tung som jeg aldri trudde skulle gå ann. Det gjør vondt i hele kroppen og det værste er at jeg ikke kan si hvor jeg har vondt. Hjernen min må det vel kanskje være, for det er den som tenker. Hjertet bare pumper blodet, så Okey. Jeg har vondt i hjernen min, i tankene mine. Det blir kanskje feil å si tankene også, men jeg har det ikke noe bra.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Grunnen til at jeg skriver nå er fordi jeg vil se bestemor i drømmene mine. Bestemor sa i drømmen min første gang og forhåpentligvis ikke siste. «bare skriv noe». Disse tre ordene har surret i hode mitt noen mnd nå. Jeg har faktisk ikke orka å skrive noe verken her på bloggen eller på pcen. Jeg er sliten, helt nedkjørt av å konstant grine og være nedenfor. Jeg griner i bilen fra trening, til trening, fra jobb, til jobb. Jeg griner når jeg våkner, jeg griner når jeg dusjer og jeg griner når jeg må sove. Jeg orker snart ikke tanken på at jeg føler meg så fortapt uten bestemor her.

Så jeg må følge rådet bestemor ga meg i drømmen, for det var nok en grunn til det. Håpet om at jeg kan snakke med henne i drømmene mine når jeg sover, det er alt jeg har igjen. Det er fortsatt en uvisshet om meninga er å skrive her på bloggen?.. men jeg må prøve for jeg orker snart ikke mer. Det er mye mindre av meg på sosiale medier for jeg klarer ikke lengre late som at ting er greit.

klem fra meg, til deg bestemor.

Hei alle sammen.
Nå er det på tide å legge ut noen bilder fra en fin nyttårsfeiring med mine gode venner. Vi var åtte stykker rundt bordet hjemme hos meg og tapas var på planen. Alle hadde med seg noen godsaker hver og det ble mer enn nok mat/kaker igjen. #Foodbaby

Etterhvert som stemninga steg under taket og vi hadde fått spilt både «ryktet går» og «politisk ukorrekt» startet tiden å tikke mot midnatt og vi skulle til byen. Jeg hadde bestilt taxi til 8personer klokka 23 på adressen min. A: taxien var på feil sted og B: De hadde ikke sendt stor nok bil. Da var jeg ikke annet en irritert og sikkelig oppgitt. Mamma var heldigvis en reddende engel og kjørte de av oss som ikke tok taxi. Ughh..

I kongsberg så samles mange mennesker på nybrua for å se på rakettene og skaffe seg et nyttårskyss. Jeg er like treig hvert nyttår med å skaffe med en type, så jeg ender alltid opp med et nyttårskyss fra ei venninne. Smiler fordi. I år var det Ragni min barndomsvennen gjennom 21år som var så heldig og fikk et smask på munnen.

Kvelden fortsatte på Privat (et utested) og avsluttet hjemme på sofaen med Ragni da jeg låne bort rommet mitt til Sara og Markus.
Kos deg med bildene.

Klem Cristine
Instagram: cristines_95 // Snapchat: Cristines

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Totusenogatten er godt igang og den første dagen i det nye året er snart over. Jeg håper dette året kan gi meg noe tilbake, for året som var tok fra meg alt. Året som var tok fra meg muligheten til å tro på kjærlighet, mennesker, livet og megselv. Da jeg tok imot totusenogsytten så tenkte jeg at dette kan være det siste året med Bestemor. En tanke som var så langt vekk fra virkeligheten at jeg nesten ikke valgte å tro på det. Et år der jeg var i ubalanse og ikke helt viste hvem jeg selv skulle være. Året jeg skyvde noen fine gutter vekk, for jeg orket ikke tanken på å skulle dele meg et annet menneske. Året med selvhat, matproblemer og selvskading. Et år med mye fortvilelse, tårer og et knust hjerte. 
​

Jeg veit jeg ofte skriver om Bestemor, men savnet er så veldig vondt. Det værste med alt er at jeg egentlig ikke skjønner at hun kan være borte fra meg. Bestemor kommer tilbake sier en stemme inni hode mitt, men så er det en annen stemme som forteller meg at hun aldri kommer tilbake. Hvordan holder jeg ut? Jeg veit helt ærlig ikke, men det er noe som driver meg. Året som var gikk som en sakte trist film. Personen du elsker blir dårligere og tilbakemeldingene fra leger blir verre. Alt ble verre. Bestemor ble borte dette året, sakte vistnet hun bort. Hun ble tynnere, dårligere og hun gjorde ikke lenger det hun pleide. Den spreke, fine, kjærlige bestemor som så veldig mange var glad i. Bestemor var den viktigste personen i livet mitt, hun skjønte alt og hun hjalp meg veldig. Bestemor er mitt forbilde. Jeg leiter etter tegn, tegn på at bestemor er rundt meg, jeg veit ikke hva jeg ser etter. Bestemor har dukket opp i drømmen min en gang siden hun ble borte og da sa hun “Bare skriv noe”. Bare skriv noe.. 

Målet mitt for totusenogatten er å finne ut hva som gjør meg lykkelig. Lykkelig, en følelse av at ting klaffer og at du er sjefen over din egen kropp og tanker. Jeg vil bli lykkelig nå, for det er slitsomt å ikke ha det greit. 
Det var litt om mine tanker og følelser om året som var og for året som kommer. Jeg håper du hadde en fin nyttårsfeiring samme hvor du befant deg eller i hvilken tilstand du var i. Jeg hadde en veldig fin feiring med mine nærmeste, etterfulgt at byen og mye surr der. but ey lets welcome 2018. 

Stor klem fra meg ♥

 ♥ Snapchat: Cristines  ♥  Instagram: Cristines_95  ♥

Hvorfor skal vi alltid legge på et skjold. Et skjold for å sperre følelsene våre inne forran andre mennesker. Skal vi virkelig leve i en verden der alt bare er bra? Igår gikk det opp noe for meg. Okey så var vel en kveld med alkohol en mulighet til å slippe opp litt. Plutselig så var det noe vi alle tenkte på. Noe vi alle var triste for, noe vi kunne ønske ikke var en realitet. 

Går det ikke lenger ann a skulle si si «jeg har det ikke så bra nå» ?
…Jo, det kan du. Du er ikke en crybaby som søker oppmerksomhet, du er et m e n n e s k e . Et menneske som lever i en verden der virkelighet og fantasi blir vanskeligere å skille. En virkelighet der du skal være på ditt beste på alle fronter og klare deg på alle arenaer i livet. Kjære deg som klarer det, stå på!!. Jeg klarer det ikke, men det er greit for meg. Jeg kan holde meg gående hele dagen, men når solen går ned og mørket med stjernene kommer frem. Da kommer også tomheten, tårene og følelsen av å ikke kunne være en del av dagens virkelighet.
Jeg oppfordrer deg til å snakke. Snakk om følelser. Følelser er vanskelig og noen ganger så veit man ikke om det er hjertet eller hjernen som tar valgene. Kanskje tar man et feil valg, men jaja, da får man ta konsekvensene når det kommer.

Jeg har gjort mye, jeg har opplevd mye og jeg har levd mye. Jeg skal forhåpentligvis leve mye lengre og da må man snakke. Jeg veit ikke hvordan alt hadde gått hvis jeg valgte å være stille. Jeg skriver masse, skriver overalt. Jeg deler meg over sosiale medier, deler livet mitt med dere alle. Dere får se hverdagen min som er fylt med nytt hus, pannekaker til frokost, juletre i stua, et smil om munnen, masse venner, en spennende jobb. Dere får se at jeg gråter, at huset er rotete, dere får se at jeg failer, at jeg er frustrert, at jeg har dobbelthake. Jeg prøver å dele virkeligheten min, fordi dere fortjener det… Another truth: Det tok meg to måneder før jeg orket å sove i senga mi igjen etter bestemor døde. Jeg ville ikke sove, men jeg sovnet etterhvert på sofaen når kroppen var sliten. Dette var jeg flau over å si til noen, hvorfor? Jeg var flau over å si at jeg sliter med virkeligheten av at mennesket jeg elsker, er borte. For det er virkeligheten..

Poenget mitt er ihvertfall at jeg oppfordrer deg til å være åpen om følelser du kjenner på, snakk om alt. At du har det bra, er viktig å snakke om. At du ikke har det bra, er viktig å snakke om. Og det er koselig om du dropper noen tanker inn kommentarfeltet her, for jeg har et spørsmål til deg.

Hvordan har du det?  Klem fra meg xx.

Instagram-Cristines_95 // Snapchat- Cristines 

Desember er virkelig en måned det skjer mye, men det er jeg glad for. Jeg er glad for at dagene min er fylt opp, eller så hadde jeg aldri klart å komme meg ut av huset. Bortgangen til Bestemor er vond, men julen kommer.

Jeg skulle ønske jeg kunne sette tiden på pause for en liten stund. Eller en så lang stund at jeg ikke lengre gråter hver dag, for det er slitsomt å være trist. Vondt og slitsomt. Men også OK.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg har startet med julepyntingen, for bestemor elsker.. elsket julen. Jeg har aldri brydd meg så mye om å pynte til jul, men det gjør jeg nå. Jeg har faktisk kjøpt meg juletre og det var ikke planen for noe måneder tilbake. Julen kommer og jeg vil bringe det bestemor elsket videre. Jeg vil at bestemor skal fylles i hele huset mitt.

Juletreet ble mye finere en jeg så for meg og jeg er veldig fornøyd med resultatet, legger ut bilder av hvordan det ble litt seinere. Det var en liten update fra meg i en travel hverdag med sorg, jobb og trening. Ta vare på de du har rundt deg og grip dagen.

-Juleklem Cristine

Snapchat:cristines – Instagram:cristines_95

Sorgen har intatt og jeg føler jeg lever i en fake verden. Jeg føler at dagene suser forbi, men at jeg bare er en gjenstand i tiden. Jeg føler meg egentlig som ingen, for jeg har mistet en del av hjertet mitt. 

Når jeg forklarer at bestemor døde, så trur jeg helt ærlig ingen veit hvordan det er for meg. De veit ikke hvordan mitt forhold til bestemor var og hvor høyt jeg elsket bestemor. For bestemor var fortsatt ung og skulle hatt mange mange år igjen her sammen med meg. Bestemor var som en mamma nr2 for meg, helt ærlig så trur jeg Bestemor kjente meg bedre enn megselv. Hun skjønte alltid hvis det var noe galt, hun fant alltid det positive med alt og hun har passet på meg hele livet. I perioder da jeg var mindre, så bodde jeg også ofte sammen med bestemor og bestefar. Bestemor er alt for meg. 

43 dager har gått siden Bestemor tapte kampen mot magekreften. 43 dager med tårer, lengsel, fortvilelse, frustrasjon og tanken på at dette ikke er sant. Jeg smiler og jeg står opp om moringen, men innerst inne vil jeg bare lukke meg inn og aldri mer se dagslyset. Jeg vil ikke at jula skal komme, jeg vil ikke gå inn i et nytt år og jeg vil ikke oppleve noe fint uten at Bestemor får ta en del i det. Det er så vondt, det er vondere en jeg kan forklare. Jeg hylgriner, tårer som bare renner, kreftene mine som bare forsvinner og hjertet mitt som stikker. Noen ganger bare ligger jeg på gulvet, lenge. Jeg ser på bilder av bestemor, jeg leser breveve jeg skrev til henne før hun døde, jeg sender henne meldinger, jeg pakker meg inn i klærne jeg fikk og jeg holder ofte på smykket jeg bærer rundt halsen. Jeg vil bare føle at bestemor er her hos meg.

Jeg har forandret meg, det kan jeg føle. Ting er ikke like viktig lengre. Endelig har jeg skjønt at livet er jævelig urettferdig og man må faktisk leve når man kan. Jeg håper at jeg kan finne lykken igjen, for jeg er ikke lykkelig nå. Jeg har mistet en person som helt ærlig har vært alt for meg og det er en ubeskrivelig smerte.. 

-natta cristine.