Idag har jeg gjennomført dag 2 på treningsplanen min og kroppen er så sår, men det er en digg følelse. Jeg elske å holde på med treningen og all energien jeg får ut av det. Resultater kommer såklart, men ting tar tid. Du har dessverre ikke synlige magemuskler over natta, Hehe..
Nå ligger jeg rett ut på sofaen, ser på serier og planlegger julegaver. Tiden suser så fort avgårde og jeg har ikke peiling på når jeg skal ha tid til å kjøpe gaver. Imorra drar jeg og venninna mi Ragni til Sverige, da skal jeg få handlet inn masse digg og kanskje noen julegaver også. Ønsker deg en fin morgendag, klem.
Jezzz, denne helgen har vært så deilig. Det er første lørdagen på 7uker at jeg ikke har jobba. Jeg har vært på julebord, basketkamp, cafebesøk, bursdag, vært sjåfør og såklart hold på med treninga.
En sikkelig timeout og nå gleder jeg meg til uka skal starte. Mye skjer denne uka. Det er nytt treningsprogram, sverigetur, black friday og mer!. Bilen min har også forresten sviktet, så nå må mamma og jeg dele på bilen hennes. Noen som vil gi meg en bil? Sier ikke neitakk, Hehee. Håper helgen din har vært fin.
..Her kommer det en liten throwback til Halloween og alle de fine menneskene som kom på vorset til meg og Hilde. Her har dere et lite bildedryss ♥ ÅÅ, kjente jeg lettet på smilet når jeg gikk igjennom bildene, gleden av å endelig kunne få lov til å bruke kostymet mitt. ♥ Snapchat: Cristines ♥ Instagram: Cristines_95 ♥
-Kisses Cristine
Hei alle godt folk. Idag har jeg kommet meg igjennom nok en dag. Kvelden igår var veldig vond og jeg gråt masse masse.. Det er et stort tomrom å ikke skulle ha bestemor rundt meg lengre.
Når jeg våknet idag, så føltes det ut som at jeg hadde verdens verste “hangover” siden jeg var så sliten etter kvelden igår. Jeg valgte å ikke dra på gymmen, for kroppen ville ikke noe. Jeg klarte derimot å komme meg ut på en liten jogge/gåtur, det er jeg fornøyd med altså. Laget en kjapp og enkel smoothie på dagen idag, deilig med noen friske fristelser. Kvelden ble tilbringt på jobben og jeg føler meg kjempe heldig som kan jobbe masse. Når jeg er på jobben så skrur jeg automatisk av følelsene mine og jeg kommer meg igjennom nok en dag.
— Oppskriften —
♥ 1 banan
♥ Håndfull med fryste bringebær
♥ 100g Mager Kesam
♥ 1dl Vann
Hei alle sammen. Nok en tung dag er over og enda flere tårer har falt. I en vanskelig tid så tenkte jeg å vise hva jeg faktisk har hold på med. Halloween kostyme mitt som jeg endelig fikk brukt på lørdagen.
Lørdagen var det Halloween vors hos meg. Jeg og Hilde holdt sammen og det var mange mennesker og høy stemmning under taket. Kommer til å slenge med bilder seinere, nå skal dere få se kostyme mitt. And Happy Halloween peps!
Åååå, jeg er så fornøyd. Jeg følte meg over the top og lyste virkelig opp. Jeg har laget kostymet mitt helt selv og har planlagt dette i flere måneder alt. Jeg kjøpte 3 forskjellige farger på tutu skjørta og sydde inn lys. Vingene var helt kjedelig rosa, her har jeg lagt på alt du ser av blomster og limte på lys (batteriboksene ligger bak på ryggen). Tryllestaven min er satt sammen av en lysstav, en pinne, blomster og tråd. På krona limte jeg bare på masse blomster. Limpistolen har virkelig vært min bestevenn gjennom alt sammen. Bildet under er slik tingene så ut når jeg fikk dem.
I tillegg til dette, så har jeg kjøpt et hvitt korsett, fikk den rosa genseren fra skapet til mamma og hadde noen gule høye sko som jeg hadde festet en stor blomst forran på. Jeg har også brukt penger på masse glitter, diamanter, rosa hårfarge og såklart ting til vorset.
Hva var du på Halloween??
Følg med gjerne videre på sosiale medier/ Instagram-Cristines_95 og Snapchat-cristines
Nå gjør det vondere for hver dag som går. For hver dag som går så er det en dag for mye uten fine bestemor tilstede. Jeg venter på meldingene fra Bestemor. Meldingene som sier at jeg må passe på megselv, kjøre forsiktig, at hun elsker meg, at jeg må kose meg med vennene mine. Alle de fine ordene om at hun er stolt over meg, verdens beste jente, alle hjertene og emojiene som hun brukte på meldingene. Alle telefonsamtalene, klemmene og de siste ukene som jeg var på sykebesøk hos bestemor hver dag.
Her om dagen var jeg en tur hos bestefar, det er første gang jeg har vært i huset siden bestemor sovnet stille inn. Det var så rart, det var en tomhet der. Tomheten om at bestemor ikke lenger satt i den grønne stolen, i hjørnet i stua. Tomheten om at bestemor ikke hadde rydda på kjøkkenet, eller hadde luftet ut så det var frisk luft i hele huset. En merkelig følelse av at bestemor ikke lenger skal gjøre de tingene. Jeg savner det så mye allerede.
Det siste året var merkelig og etterhvert så gjorde bestemor mindre av det hun pleide. At vi ifjord holdt i tankene på at dette kunne være den siste julen sammen og det ble det. Julen 2016 var den siste julen vi kom til å ha sammen. At bursdagen til bestemor ifjord var den siste vi skulle ha sammen. 17mai iår var den siste feiringen som bestemor skulle stå sammen med bestefar, på det faste steden og se på barnetoget. Det siste av alt vi delte sammen og det gjør vondt.
Tårene mine kommer oftere nå, enn for en uke siden. Jeg er fortsatt litt i sjokk. Jeg skjønner ikke hvordan et menneske bare kan bli borte for alltid. At et menneske som jeg har delt så mye med er borte for alltid. Jeg skjønner ikke. Jeg vil ikke skjønne, jeg vil bare ha bestemor tilbake. Jeg vil tilbake i armene til Bestemor♥
Hei flotte mennesker<3 Tusen takk for all støtte på forgje innlegg. Det varmer et hjertet i en litt tung tid.
Idag tenkte jeg å dele outfiten min fra lørdagen som var, da det var klart for tidenes senterfest. Den kule veska og genseren jeg brukte er å finne på Bikbok. Som den matche guri jeg er, så hadde jeg samme farge på negler, lepper og veske.
Jeg var veldig usikker på om jeg skulle være med på senterfesten eller ikke, ettersom tilstandene var slik de var. Jeg veit at bestemor hadde blitt skuffet om jeg droppet å dra fordi hun hadde tatt sitt farvel en uke før, hun visste hvor mye jeg gledet meg til dette. Kvelden var fylt med glede, latter og noe godt i glasset. Jeg hadde med kamera og tok vel x antall bilder, som jeg tenker å dele med dere snart. Så keep checking my blog, Hehe. Senterfest er forresten en fest for alle vi som jobber på stortorvet i Kongsberg, så det var mange mennesker tilstede og høy stemmning.
Hei.. Nå føles det godt å skulle skrive til dere igjen og jeg er klar for å skulle oppdatere dere fremover. Jeg er inne i en veldig trist periode nå og det har vært noen tøffe måneder. Jeg har skrivd masse den siste tiden, men det har jeg gjemt bort. Gjemt bort for å skulle lese endag sola titter inn igjen.
Min bestemor sovnet stille inn den 14oktober, etter en tøff og vond kamp mot magekreft. Det gjør vondt å tenke på. Bestemor var det mennesket jeg skulle ha hele livet. Hun har alltid vært en stor og viktig del i oppveksten min..
Bestemor døde i 60årene, hun skulle ha blitt 70år to dager etter hun døde. Jeg velger å tru at bestemor ikke ønsket å tippe over til 70årene og at bursdagsklærne hun ønsket å ha på seg var til begravelsen. Bestemor hadde nok alt helt planlagt, slik hun hadde med begravelsen. Begravelsen var idag, den var fin og jeg sa noen ord. Ord blandet med kjærlighet, tristhet, tårer og snør. Jeg er stolt. Stolt over å ha snakket til rundt 150 mennesker, men jeg følte meg aleine i salen. Jeg snakket med megselv og til bestemor.
Jeg veit ikke helt hva jeg føler nå, jeg føler meg tom. Vi har prøvd alt av behandlinger, men ingenting skulle fungere på fine bestemor. Verden er urettferdig. Jeg har for første gang i livet mistet et menneske jeg elsker. Elsker er et sterkt ord, men jeg elsket bestemor.
Jeg titter en liten tur innom for å fortelle at jeg har det bra, men at bloggen må nedprioriteres nå. Det er så mye som skjer på alle froter i livet, og noen ting er mer viktig.
Jeg elsker å skulle skrive, men den siste tiden så har det ikke vært noe å ville skrive om eller å dele. Dagene mine består av jobb, trening og jeg har endelig overskudd til å tilbringe mer tid med de menneskene jeg er glad i. Hverdagen min er fylt med mye lykke og jeg møter så mange fantastiske mennesker på jobb hver dag. Jeg elsker å kunne ha en lang samtale om alt og ingenting med kundene mine. Jeg trives.
Jeg merker et stress når jeg ikke skriver til dere og det er veldig kjedelig. Derfor kommer jeg heller med en liten update om at jeg ikke kommer til å blogge så mye fremover nå. Jeg har ikke tid til alt dessverre. Vi blogges seinere alle fine, xx cristines
Følg med gjerne på Snapchat cristines eller på Instagram cristines_95 for mer updatessss! <3
Jeg blir forbanna, rett og slett. jeg skjønner faktisk ikke hvordan dere enda kan holde på. Jeg fikk høre “ikke ta imot intervjuet, da vil vi stå i fare for å legge ned”. Jeg skulle ønske dere la ned hele linja, jeg skulle ønske at ingen lengre ville søke. For meg så var IB på Konsgberg et sant mareritt.
Jeg bøyer meg i støvet for dere som har gjennomført og kommet dere videre. Men vi er fortsatt mange som står igjen med, hva da??? Vi står igjen med en følelse om at 3++ år på vidregående, ikke har gitt oss noen ting. Dere la det frem på en måte som sa at ALLE kunne klare dette. Ja kanskje alle kan klare dette, men hvor mange år syntes dere vi skal gå her?
IB er engelsk vidregående og det er et beinhard løp. IB finnes overalt i verden. Det studentene lærer i Kina, Singapore, Afrika og overalt, det skal vi også lære. Jeg skal ikke legge skjul på at kanskje om jeg tok IB et annet sted, så hadde det gått. Jeg føler at dere ikke klarte å lære meg, å knekke IB koden. Jeg gikk på IB i 3,5år, men for hva?
For en følelse av at jeg ikke klarer noen ting. En skyldfølelse om at jeg skulle jobba enda enda hardere. En følelse om at “hvis man vil, så går det” ikke er sant. En følelse av skam. En følelse av hat, tap, energi. En følelse om å skulle miste “alt”. Men det værste med alt, er at jeg mista gleden ved skole. Jeg mista gleden av å skulle studere videre. Jeg sleit i etterkant…
Det å måtte jobbe med tanken på at det ikke er min feil, men systemt. Det har vært vanskelig. Heldivis for meg, så hadde jeg mennesker rundt meg som støttet meg og prøvde å hjelpe meg med at dette ikke var min feil. Dere sa bare “kanskje det ikke passet deg”. Det har du faen meg rett i. Da jeg startet fortalte dere at “IB passe for alle og IB er blablablablabla”. IB hørtes helt faktastisk ut, små klasser, gode lærere, masse hjelp og minner for livet. Jeg har to minner fra IB. Sør-Afrika turen var helt fantastisk, men alt annet var et sant hælvete..
Dere kan lese mer om IB, HER. Dette innlegget fikk meg i Avisa for noen å tilbake.
Grunnen til snakker om IB nå, så lenge etterpå er fordi jeg er sint, lei meg og frustret på dere fortsatt kan holde på. Mennesker, deres studenter og mine bekjente kommer til meg for å be om råd. “HVA GJØR JEG NÅ??” “JEG ANGRER PÅ VALGET MITT” “MÅ JEG GÅ TRE NYE ÅR PÅ SKOLEN”. Det skjærer meg i hjertet at dere fortsetter å utsette flere fantastske mennesker, for det mareritte som jeg måtte gå igjennom. Jeg kan føle frustrasjonen dems og tanken de har om at de kanskje ikke er BRA NOK.
Kjære IB Kongsberg. Vær ærlige. Fortell studentene at dette er et hard løp og det er MANGE, jeg understreker MANGE som står igjen uten å kunne studere videre etter IB. Det er mange som dropper ut, mange som ikke klarer de beinharde eksamene, de beinharde kriteriene og den enorme mengdene med arbeid. Mest av alt så er det en stor frustrasjon av en oppleve over å ha blitt jugd til. “Alle kan studere fritt etter IB”. Dere glemte å nevne poengsummen man må ha for å skulle få NORSK studiekompetanse. Dere lot være å fortelle den store haken med IB. Jeg tror dere var redd for å få veldig få søkere. Hva skjer når en linje ikke har nok studenter?. Kanskje dere må legge ned, kanskje dere må si opp lærere og kanskje dere mister alt. Jeg vil heller miste alt jeg, en å ljuge til mennesker, manipulere dem og etterlate dem som om de ikke betydde noen ting. Takk.
