De tre viktigste faktorene som ble revet bort på en og samme tid.. Som gjorde at jeg satt igjen med et spørsmål. Hva er meningen med livet??
Det er 1år siden Bestemor sovnet stille inn. 14.10.17 er datoen der jeg mistet alt. Det sies at der det er liv, er det håp. Det stemmer. Jeg irriterer meg fortsatt over legen som fortalte at når jula kom så skulle bestemor være på bedringens vei og lage julemiddagen, slik hun har gjort i alle år. Denne tidlig morningen for et år tilbake mistet jeg håpet, bestemor var borte. Håpet om at bestemor fortsatt skulle følge meg i livet, at hun skulle passe på jenta si og fortelle meg gode råd på veien. Håpet er ikke helt tilbake, jeg kan ikke skjønne at Bestemor skulle bli tatt fra meg. Jeg trenger henne fortsatt..
Jeg tror ikke på noe religiøst, men jeg tror på karma og skjebnen. Jeg kan ikke se noe hensikt med at Bestemor skulle bli tatt fra meg. At det fineste mennesket jeg har fått kjenne, skulle få en krefttype vi ikke kunne gjøre noe med. Hva var meningen med det? Jeg mista troen på alt, da hånden hennes ble kaldere inni min. Jeg mista troen på legene, forskerne og megselv.
Kjærligheten derimot, den var sterk og det var den jeg delte med bestemor. Jeg husker hvilken smerte som spredde seg i brystet da beskjeden kom for to år siden, jeg husker den smerten jeg fikk da legene sa at de ikke kunne opperere.. Alt traff og alt gjorde så vondt. Jeg kunne ikke lengre skjønne hvorfor jeg hadde tillatt megselv i å bli så glad i et annet menneske. Forholdet jeg og bestemor hadde for hverandre kan ikke beskrives. Bestemor var mitt forbilde, læremester, helt og min. Bestemor kunne lese meg best av alle og hun kunne snu en dårlig dag til en god dag. Hun fikk meg til å føle meg trygg, hun var en sterk dame med bein i nesa. Jeg skal ta etter bestemor, det vil jeg. Jeg vil bli like snill, rettferdig og kjærlig som henne. Eneste jeg har nå er alle minnene våre og det gjør fortsatt veldig vondt å tenke på.
Med tiden så har jeg skjønt, at jeg ikke ønsker å elske noen igjen. Fordi frykten for å miste igjen, er så alt for stor. Den store frykten for å da igjen miste megselv, for det var det som skjedde. Jeg ble en person som ville være aleine og jeg distraherte megselv med trening og selvskading for å holde tankene i sjakk. Maten ble det eneste jeg hadde fullstendig kontroll over.. Tankene bare går og de stopper ikke når man fortsatt er i en pustende form.
Månedene i etterkant var ille. Det tok meg nesten 4mnd før jeg orker å sove i senga igjen. Jeg sovna på sofaen da hode og hjernen var for trøtt etter gråtingen. Selvskading ble min redning og det skammer jeg meg for. At jeg ble fortalt at et år måtte gå før jeg kunne bli henvist til psykolog, syntes jeg er helt uforskammelig. Jeg har mange rundt meg som bryr seg, jeg er heldig. Men jeg har ikke bestemor..
Jeg og bestemor lovet hverandre at vi skulle bli over 100år, da skulle vi få brev av kongen. Hadde det vært realiteten nå, så skulle bestemor vært her i 30år til. Da kunne bestemor fått med seg mine kommende barn og livet jeg kommer til å få. Det var drømmen min, det var det jeg ville gi bestemor for å ha passet på meg i barndommen og vært en ekstra mamma for meg.
Jeg elsker deg bestemor ♥ ♥
Cristine