En ting jeg alltid har likt, er følelsen jeg får ved å fly. Følelsen der du er så langt fra alt og ingen kan redde deg her. Det er deg og tyngdekraften.
Det er egentlig ganske sykt å tenke på. Tenk at vi kan være flere titusen meter over bakken, i et tungt fartøy. I dette fartøyet AkA fly så får jeg mat, jeg kan går på do, jeg er i lufta med mange ukjente mennesker og vi har alle med oss personlige ting i en kasse(koffert).. Her har jeg muligheten til å senke skuldrene, puste dypt, det er ingen som får tak i meg her og jeg kan såklart dø. Kanskje jeg må se på det å fly som en riskiko mellom liv/død, for hvem veit hva som skjer.
Igår tok jeg et fly. Jeg har svevet mellom skyende og landet i Spania. Ja jeg landa heldigvis. Eller man kommer alltid ned, spørsmålet er bare hvordan man kommer ned.. Jeg havnet på plass 14C som er ved dørene på siden. Her fikk jeg beskjed om at hvis noe skjedde, så måtte jeg hjelpe til. «Okay, Thanks for the heads up». Heldigvis så satt jeg ved ved siden av et par, der det viste seg at hun dama var flyvertinne. Følte meg trygg på at hvis noe skjedde så ville hun takle det best av oss.
Jeg sov litt, spiste, leste og skrev litt. Jeg bestilte meg et tapasbrett, fruktskål og hvitvin. Jeg har ferie.!! Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en uke fri sammenhengende. Ifjord sommer var det lengst jeg hadde fri bare 4dager. Men nå blir det 7dager med avslapping, sammen med familien. Joggeskoene og minibandsa er pakket i esken, samt en sommerkjole og noen lette hverdagsklær.
I skrivende øyenblikk så sitter jeg på baderomsgulvet og hører på “turn back time” av Daniel Schulz. Usikker på om det bare er meg som liker å sitte på gulvet, men det er faktisk ganske behagelig. Husker godt når jeg var liten og ikke fikk sove, da la jeg meg alltid på gulvet. Noen ganger trur jeg kanskje jeg tilbringer mer tid på gulvet, enn i sofaen. hahha, ohwell.
Men det er en stor kontrast fra gulvet i det gammle huset kontra det nye huset. Det er faktisk sykt å tenke på at jeg har mitt eget hus som ble ferdig bygget i sommer, i en alder av 22år. Pengene derimot, flyr ut av bankkontoen.. Jeg bor aleine og det er en befriende følelse, hvertfall nå som jeg trenger å finne tilbake til the old, but gold me. Er det virkelig sant at man må elske seg selv, før man kan elske noen andre??
Det er hvertfall noen jeg lurer veldig på, så drop en kommentar hvis du har et svar på det <3
Men nå skal jeg fortelle deg noen tanker jeg har ang det spørsmålet. Jeg er 22år gammel og blir 23 neste måned. Jeg har aldri vært forelsket i noen fordi jeg er redd. Jeg er redd for å skulle bli sikkelig glad i noen. Jeg er redd for å elske noen, elske noen som etterhvert finner ut at han ikke elsker meg. Jeg er redd for å dele meg på annen måte (seksuelt, if u were wondring), men også det å skulle dele tanker og følelser. Du tenker kanskje nå at jeg allerede deler mye, men det er så mye dere ikke veit også. Så mye jeg har gjort mot megselv som jeg ikke er spesielt stolt over, fordi jeg er ulykkelig. I livet så veit man stort sett hva som er rett-galt og riktig-feil, men fortsatt så velger vi som mennesker det som er galt og som vi veit er feil.
Det er nettopp det. Vi er mennesker, og noen ganger så taler hjernen høyere enn det å tenke med fornuften. Hvorfor er det sånn tru?. Kanskje har jeg vokst opp i en verden der jeg ikke klarer å henge med og jeg føler meg ganske så utenfor. Frykten jeg ofte har av jeg ikke passer ikke, kroppen min er ikke bra nok osv. Dette gjør at jeg ikke klarer å elske megselv og da blir det til at jeg ikke trur at noen andre kan elske meg heller. Familie er noe annet, de elsker vi uansett. Inni hode mitt, så er realiteten at jeg ikke er bra nok for noen og ingen gutter vil noen gang elske meg.. Det er mine tanker. Så jeg spør deg, må jeg være 100% meg, for at jeg kan bli elsket at et annet menneske? Eller vil et annet mennsker kunne bygge meg opp, slik at jeg endag vil elske meg?
Da jeg mistet Bestemor, så føltes det ut som at verden var over for min del. Nå er det litt over fem månder siden bestemor sovnet stille ifra meg. Fem månder der jeg har levd meg igjennom en hverdag av tortur. En hverdag der jeg smiler, jobber, trener, men gleden i det jeg gjør er borte. Gleden av at jeg lever er borte og det gjør ikke noe om jeg blir borte heller. Helt borte. Jeg har tenkt:Hva skjer hvis jeg kjører ut her. Hva gjør det om jeg kutter pulsåra. Hva skjer hvis jeg blir borte? Ja, det er tanker. Jeg veit med megselv at jeg hadde nok aldri gjort noe av det, men det er ljug å si at jeg ikke har tenkt det. Savnet etter Bestemor, personen som alltid har passet på meg er borte. Den flotte personen av en Bestemor, som dessverre ble rammet av magekreft.
Jeg er sinna, desperat og ulykkelig. Jeg er sinna for at ingen har funnet en kur mot kreft og kunne redde Bestemor. Jeg er desperat for eneste jeg vil er å se Bestemor igjen. Jeg er ulykkelig for at jeg fortsatt lever i denne hverdagen, uten mitt alt ved min side. Bestemor er mitt alt.
Jeg har ikke bare mistet bestemor, for jeg har nemelig mistet megselv. For jeg veit ikke lengre hvem jeg er, hva jeg skal føle eller hva jeg liker. Hvor ble det av gleden min? Gleden over alle de små barnslige tingene jeg likte, gleden over å klare nye rekorder på treninga, gleden av å jobbe, gleden over å stelle istand til sammenkomster, gleden av å pynte meg, gleden av å ta bilder og gleden av å skrive. Gleden av å dele hele meg, med alle de menneskene som er rundt.
Livet mitt de siste fem måndene har vært hovedsakelig to ting: jobb og trening. Kanskje jeg rømmer, for jeg vil jo helst ikke føle hverdagene. Jeg kan ikke skjønne at vi mennesker skal måtte føle på en så stor smerte, hvorfor ble vi ikke laget med en “off” knapp?
Jeg er litt lei meg nå, det er derfor jeg valgte å sette meg forran macén og skrive. Skriving for meg en min terapi. Det er hvertfall den terapien jeg får helt gratis og helt uten å vente. Jeg var hos en privat psykolog her, men det var veldig veldig rart. Jeg var hos legen, men der fikk jeg beskjed om at en sorgperiode på et år er normalt og det å skaffe hjelp gjennom det kommunale kan ta 1-2år. Så derfor sitter jeg her å skriver. Jeg fikk et nr til en krisetelefon, men de er bare åpent noen timer på dagen og jeg veit at jeg aldri kommer til å “tørre” å ringe. For hva skal jeg egentlig starte å si?.. Uansett, jeg har kommet frem til en tanke. Jeg er min egen medisin.
Det er kun meg som kan hjelpe meg. Det er kun meg som kan få meg tilbake til dit jeg var. Derfor må jeg starte å gjøre de tingene jeg likte før. En av de gjør jeg nå, nemelig skriving. Jeg har ikke skrivd noe på hvertfall 2mnd og det må jeg bare slutte med. Jeg er kanskje redd, redd for å ikke føle det på samme måte som jeg gjorde før. Jeg veit ikke, jeg må også kanskje bare gi det litt tid. Kanskje må jeg presse kroppen til å gjøre det jeg gjorde før, selvom hode ikke vil. Jeg ønsker meg tilbake til den Cristine som byr på segselv, hun som ikke brydde seg om andre mistolket henne på bloggen/snap/insta, aldri var redd for å drite seg ut, tok utfordringer på strak arm, hun som elsker å snakke med mennesker og strekke ut en hjelpende hånd. Den Cristine er bytta ut med ei som kun vil henge hjemme, orker ikke å møte så mange og hun tenker for mye. Jeg er sliten av å være ei jeg ikke er.
