heihei alle sammen.
I skrivende øyenblikk så sitter jeg på baderomsgulvet og hører på “turn back time” av Daniel Schulz. Usikker på om det bare er meg som liker å sitte på gulvet, men det er faktisk ganske behagelig. Husker godt når jeg var liten og ikke fikk sove, da la jeg meg alltid på gulvet. Noen ganger trur jeg kanskje jeg tilbringer mer tid på gulvet, enn i sofaen. hahha, ohwell.
Men det er en stor kontrast fra gulvet i det gammle huset kontra det nye huset. Det er faktisk sykt å tenke på at jeg har mitt eget hus som ble ferdig bygget i sommer, i en alder av 22år. Pengene derimot, flyr ut av bankkontoen.. Jeg bor aleine og det er en befriende følelse, hvertfall nå som jeg trenger å finne tilbake til the old, but gold me. Er det virkelig sant at man må elske seg selv, før man kan elske noen andre??
Det er hvertfall noen jeg lurer veldig på, så drop en kommentar hvis du har et svar på det <3 
Men nå skal jeg fortelle deg noen tanker jeg har ang det spørsmålet. Jeg er 22år gammel og blir 23 neste måned. Jeg har aldri vært forelsket i noen fordi jeg er redd. Jeg er redd for å skulle bli sikkelig glad i noen. Jeg er redd for å elske noen, elske noen som etterhvert finner ut at han ikke elsker meg. Jeg er redd for å dele meg på annen måte (seksuelt, if u were wondring), men også det å skulle dele tanker og følelser. Du tenker kanskje nå at jeg allerede deler mye, men det er så mye dere ikke veit også. Så mye jeg har gjort mot megselv som jeg ikke er spesielt stolt over, fordi jeg er ulykkelig. I livet så veit man stort sett hva som er rett-galt og riktig-feil, men fortsatt så velger vi som mennesker det som er galt og som vi veit er feil.
Det er nettopp det. Vi er mennesker, og noen ganger så taler hjernen høyere enn det å tenke med fornuften. Hvorfor er det sånn tru?. Kanskje har jeg vokst opp i en verden der jeg ikke klarer å henge med og jeg føler meg ganske så utenfor. Frykten jeg ofte har av jeg ikke passer ikke, kroppen min er ikke bra nok osv. Dette gjør at jeg ikke klarer å elske megselv og da blir det til at jeg ikke trur at noen andre kan elske meg heller. Familie er noe annet, de elsker vi uansett. Inni hode mitt, så er realiteten at jeg ikke er bra nok for noen og ingen gutter vil noen gang elske meg.. Det er mine tanker. Så jeg spør deg, må jeg være 100% meg, for at jeg kan bli elsket at et annet menneske? Eller vil et annet mennsker kunne bygge meg opp, slik at jeg endag vil elske meg?
God natt alle dere, stor nattaklem -Cristine
Selvfølgelig kommer du til å bli elsket for den du er! Aldri tvil på det <3
Man trenger så absolutt ikke å elske seg selv før man kan elske noen andre. Slik var det iallefall ikke i mitt tilfelle! For omlag 2 år siden hadde jeg utrolig lav selvtilitt og selvbilde, og trodde at jeg aldri kom til å finne en som genuint kom til å elske meg, fordi jeg ikke elsket meg selv engang? Men plutselig kom det, helt tilfeldig, en som skulle vise seg å virkelig snu livet mitt på hodet. På 1 år og 9 mnd har jeg klart å bygge meg selv opp med hjelp av min kjære, og føler meg mer som meg selv enn noen sinne. Og ikke minst så stiger kjærligheten for meg selv sakte, men sikkert for hver dag som går. Jeg hadde aldri i livet vært der hvor jeg er den dag i dag om jeg ikke hadde hatt min partner som har vært der for meg i tykt og tynt.
Herregud, nå ble det fryktelig mye her, men Point is: det kan være vanskelig å åpne seg for noen i frykt for å bli såret, men så verdt det (!!!) når det virkelig klikker mellom deg og en annen! Aldri la hjertesorg stoppe deg fra å oppleve ekte kjærlighet, fordi den er der ute, men man vet aldri når man snubler over den.
Stå på videre og husk, du må ikke elske deg selv før du kan elske noen andre ❤️
go for it! aim for the loooove
Anonym: <3
Anonym: ååå, takk for at du deler det du gjør. <3 Blir glad av å høre at du har noen som helt klart bringer deg frem og at du er mer glad i degselv nå.
Kanskje jeg faktisk må prøve å åpne meg opp for noen, for ja jeg er redd for å bli såret.
Anonym: <3