Sorgen har intatt og jeg føler jeg lever i en fake verden. Jeg føler at dagene suser forbi, men at jeg bare er en gjenstand i tiden. Jeg føler meg egentlig som ingen, for jeg har mistet en del av hjertet mitt. 

Når jeg forklarer at bestemor døde, så trur jeg helt ærlig ingen veit hvordan det er for meg. De veit ikke hvordan mitt forhold til bestemor var og hvor høyt jeg elsket bestemor. For bestemor var fortsatt ung og skulle hatt mange mange år igjen her sammen med meg. Bestemor var som en mamma nr2 for meg, helt ærlig så trur jeg Bestemor kjente meg bedre enn megselv. Hun skjønte alltid hvis det var noe galt, hun fant alltid det positive med alt og hun har passet på meg hele livet. I perioder da jeg var mindre, så bodde jeg også ofte sammen med bestemor og bestefar. Bestemor er alt for meg. 

43 dager har gått siden Bestemor tapte kampen mot magekreften. 43 dager med tårer, lengsel, fortvilelse, frustrasjon og tanken på at dette ikke er sant. Jeg smiler og jeg står opp om moringen, men innerst inne vil jeg bare lukke meg inn og aldri mer se dagslyset. Jeg vil ikke at jula skal komme, jeg vil ikke gå inn i et nytt år og jeg vil ikke oppleve noe fint uten at Bestemor får ta en del i det. Det er så vondt, det er vondere en jeg kan forklare. Jeg hylgriner, tårer som bare renner, kreftene mine som bare forsvinner og hjertet mitt som stikker. Noen ganger bare ligger jeg på gulvet, lenge. Jeg ser på bilder av bestemor, jeg leser breveve jeg skrev til henne før hun døde, jeg sender henne meldinger, jeg pakker meg inn i klærne jeg fikk og jeg holder ofte på smykket jeg bærer rundt halsen. Jeg vil bare føle at bestemor er her hos meg.

Jeg har forandret meg, det kan jeg føle. Ting er ikke like viktig lengre. Endelig har jeg skjønt at livet er jævelig urettferdig og man må faktisk leve når man kan. Jeg håper at jeg kan finne lykken igjen, for jeg er ikke lykkelig nå. Jeg har mistet en person som helt ærlig har vært alt for meg og det er en ubeskrivelig smerte.. 

-natta cristine.