6 Januar 2016: Macen ble klappet sammen og slengt vekk, tårene kom automatisk. Tristheten ble så til sinne, “hvorfor klarer jeg ingen ting, jeg er udugelig?!”. Jeg måtte ta meg sammen, jeg var tross alt på jobb. Jeg samlet meg sammen, tårket vekk tårene og verken tenkte eller sa stort. Konsentrasjonen min lå på og ikke bryte ut i gråt før jeg var ferdig på jobb. Den siste timen var lang. I bilen på vei hjem, jeg var dritt lei. “kunne jeg ikke bare kjøre ut her, og bli borte?” Jeg ville vekk fra alt og alle, hva skulle jeg si.. Frykten for å skulle fortelle alle at jeg ikke hadde klart det nå heller var helt utenkelig. Jeg gikk rett på rommet, låste døra og satt på høy musikk. Jeg lå i fem timer, mobilen på flymodus og bare gråt. Jeg ringte ei god veninne av meg, og bare gråt og det var deilig å høre noen fortelle meg at ting kommer til å ordne seg. Så kontaktet jeg bestevennen min, og sa jeg trengte en klem. Alt føltes så bra når jeg bare kunne gråte i armene hennes, og snakke..
Det hele startet når jeg begynnte på første vidregående. Overgangen fra ungdomskolen var mye større og vanskligere en jeg hadde trodd. Jeg pleide alltid å ha mange venner rundt meg, men jeg kom i en klasse der jeg kjente så og si ingen. Alle andre virket så sammenspleiset og jeg følte jeg overhode ikke passet inn. Dagene gikk, noen bedre enn andre. Etter et halvt år var ting så ille, at vi nesten “krevde” at jeg skulle få lov til å bytte klasse, og karakterene mine var helt på bunnen. I den nye klassen ble ting bedre, men jeg mislikte hvordan ting ble håndtert og alt som hadde skjedd.
Før jeg skulle starte på VG2, bestemte jeg og venninna mi å starte på IB (international Baccalureate), som er engelsk vidregående. IB hørtes helt fantastisk ut, hvertfall når det ble lagt frem for oss elever. Vi var mange som beit på kroken, jeg var dessverre en av de som ikke skjønte det før det var alt for seint. Og alle fikk jo generell studiekompetansel, selv om vi ikke klarte IB diploma. IB er et 2årig løp, der vi har alle sluttenede skriftelige eksamer etter disse årene. + En stor innlevering, TOK (theory of knowledge) og CAS (Creativity Action and Service) og noen muntlige fremføringer. Hvis du er en superstudent og tar ting utrolig lett, ja da kan IB være veien for deg. Men er du en elev som er midt på, så advarer jeg faktisk å gå IB. Jeg har jobber ræva av meg for å klare og få en 3er.. Vi var ca 14 stykker som startet på IB, etter de to årene var vi kun 4 elever igjen. Langt over halvparten droppet ut og de fleste fant tilbake til det norske systemet..
To år gikk og vi fire jentene som var igjen tok eksamene. Ja, det er vanskelig. Jeg klarte ikke å få nok poeng til å få IB diploma, men null stress jeg hadde jo Generell Studiekompetanse. Jeg bestemte meg for å ta opp fagene og gå på skolen et år til, for å se om jeg ikke kunne klare å score en litt høyere poengsum (karaktersnitt). Ca en uke før eksamene starter igjen, så sitter jeg å snakker med ei veninne av meg som også tok opp noen fag. Da får jeg vite at jeg har ikke Generell Studiekompetanse, for man trenger en viss poengsum. Jeg tar kontakt med en av lærerene øyeblikkelig og får dette bekreftet. Hører med noen andre lærere, som også trudde man hadde genrell studiekompetanse, selv om man ikke klarte IB Diploma. Jeg starter å tru at det er JEG som har missforstått alt. Tar kontakt med en god del andre elever jeg gikk i klasse med, som også trudde man hadde Generell Studiekompetanse uansett.
Jeg gikk rett i kjelleren. Jeg skulle jo til Bali med Sara i februar 2016, og da trenger jeg Vitnemål for å få støtte av lånekassa til personlig trener studiene. Jeg snur tankegangen min og leser som en gal, dette skal jeg klare. Tiden går og eksamene er gjort. Vi venter nesten 2månder på svar. I starten av juli sjekker jeg. Jeg får ikke nok poeng til å få Generell Studiekompetanse. I dette øyeblikket var jeg på spa hotell tur med mamma. Vi startet med en gang å søke rundt, “for hva gjør jeg nå?”
Skolen åpner ved august igjen, vi har utalige mange møter med forskjellige lærere, rådgivere, skoler osv. Jeg blir sagt unnskyld til, for at jeg ikke hadde blitt informert riktig om Generell Studiekompetanse og on hvor mange poeng som trengtes for å få dette. men det hjelper ikke meg, jeg står her uten studiekompetanse!..
Skal jeg fortsette på IB eller skal jeg starte på nytt i det norske systemet og ta opp fagene som privatist?. Etter mye om og men så finner vi en skole som tilbyr IB eksamene i starten av November. Det er 3månder til eksamene. Jeg sitter dag ut og dag inn, leser og leser. Samtidig holder jeg meg opptatt med trening, jobb og noe sosialt liv. Ukene før eksamen blokker jeg ut alt, og bare leser, leser, noterer og noterer. Jeg føler meg kjempeflink, jeg er flink. Eksamens ukene er her. 7 skriftelige eksamer på under to uker. Jeg kjører fra Kongsberg til Oslo nesten hver dag, for å sitte å ha eksamen som varer i max 2 timer. Kjører hjem igjen og leser på neste. Eksamens dagene er de værste, jeg blir rett og slett utrolig deperimert. Alt står på spill, så mange jeg ikke vil skuffe og ikke minst meg selv. Jeg veit med meg selv, at jeg har gjort mitt aller beste. Nå er det bare å vente hele jula og til starten av Januar.
6 Januar, 13:30 ble karakterene publisert. Jeg greide det ikke.. For å være helt ærlig, så veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hva er planen for livet mitt. hvor går veien min? Jeg skulle så indelig ønske at noen kunne fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvilken vei jeg skal gå. Så her sitter jeg, jeg føler meg tom. Egentlig så føler jeg ingen ting, bare et utrolig stort tomrom. Tanken på at jeg har gått 4,5 år på vidregående og IB tilsammen og jeg har enda ikke Generell Studiekompetanse er helt jævelig. Jeg føler for å gi opp og bli borte, men nei. Jeg gir ikke opp..!
-Cristine Svenndsen
Jeg har studert i 3 år nå, og sitter ikke igjen med annet enn studiegjeld, så jeg skjønner litt hvordan du har det. Jeg har strøket på så mange eksamener at jeg ikke får ta opp mer studielån, og jeg måtte virkelig sette meg ned og tenke “hva faen gjør jeg nå?”. Det har jeg fortsatt ikke noe ordentlig svar på. Foreløpig har jeg en deltidsjobb, samtidig som jeg prøver å dyrke mine hobbyer så godt jeg kan.
Hold deg til jobben din, og gjør det så godt du kan der. Det er alltid rom for å klatre, spesielt i private bedrifter, og de fleste arbeidsgivere er mer interessert i arbeidserfaringen din enn vitnemålet ditt. MEN, selvsagt, hvis du virkelig drømmer om å studere, så er det vanskelig. Det er bare viktig å vite at man kan lykkes også uten utdanning, og en utdanning er ikke synonymt med jobb det heller. Om planen var å studere til PT, er jo dette for eksempel et marked som blir vanskeligere og vanskeligere å få gjennomslag i.
Bare forhold deg rolig! 🙂 Du har mennesker som bryr seg om deg, og som kommer til å hjelpe deg så godt de kan. Jeg heier også på deg.
Får så vondt av deg her jeg sitter og leser bloggen din. Er det veldig høye krav på IB kontra norsk skole?
Morgan: Hei Morgan. Det er utrolig kjipt å høre hvordan ting har gått med deg. Det er godt du har en jobb og kan evt greie å klatre deg videre du også!.
Litt usikker på hva jeg drømmer om, men å kunne studere er noe jeg virkelig har lyst til, så da må jeg nesten bare komme meg igjennom å få vitnemål. Veien frem mot et vitnemål før jeg kan bruke 23:5 regelen kommer til å kreve mye tid, penger og jobbing. Så vi får se hva fremtiden bringer.
Tusen takk for fine ord, jeg heier på deg også :))
Norwegian Housewife: Ja, det har vært litt av en opp og ned tur.. Man må ha 20 poeng for å få studiekompetanse og det tilsvarer at man i gjennomsnitt ikke kan ha mindre enn 3 og/eller 4 i fagene. På IB så jobbet jeg over dobbelt så mye som jeg gjorde i det norske systemet og jeg fikk dårligere eller lik karakter. så nivået er høyt.. 🙂