Da jeg mistet Bestemor, så føltes det ut som at verden var over for min del. Nå er det litt over fem månder siden bestemor sovnet stille ifra meg. Fem månder der jeg har levd meg igjennom en hverdag av tortur. En hverdag der jeg smiler, jobber, trener, men gleden i det jeg gjør er borte. Gleden av at jeg lever er borte og det gjør ikke noe om jeg blir borte heller. Helt borte. Jeg har tenkt: Hva skjer hvis jeg kjører ut her. Hva gjør det om jeg kutter pulsåra. Hva skjer hvis jeg blir borte? Ja, det er tanker. Jeg veit med megselv at jeg hadde nok aldri gjort noe av det, men det er ljug å si at jeg ikke har tenkt det. Savnet etter Bestemor, personen som alltid har passet på meg er borte. Den flotte personen av en Bestemor, som dessverre ble rammet av magekreft. 

Jeg er sinna, desperat og ulykkelig. Jeg er sinna for at ingen har funnet en kur mot kreft og kunne redde Bestemor. Jeg er desperat for eneste jeg vil er å se Bestemor igjen. Jeg er ulykkelig for at jeg fortsatt lever i denne hverdagen, uten mitt alt ved min side. Bestemor er mitt alt. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har ikke bare mistet bestemor, for jeg har nemelig mistet megselv. For jeg veit ikke lengre hvem jeg er, hva jeg skal føle eller hva jeg liker. Hvor ble det av gleden min? Gleden over alle de små barnslige tingene jeg likte, gleden over å klare nye rekorder på treninga, gleden av å jobbe, gleden over å stelle istand til sammenkomster, gleden av å pynte meg, gleden av å ta bilder og gleden av å skrive. Gleden av å dele hele meg, med alle de menneskene som er rundt. 

Livet mitt de siste fem måndene har vært hovedsakelig to ting: jobb og trening. Kanskje jeg rømmer, for jeg vil jo helst ikke føle hverdagene. Jeg kan ikke skjønne at vi mennesker skal måtte føle på en så stor smerte, hvorfor ble vi ikke laget med en “off” knapp? 
Jeg er litt lei meg nå, det er derfor jeg valgte å sette meg forran macén og skrive. Skriving for meg en min terapi. Det er hvertfall den terapien jeg får helt gratis og helt uten å vente. Jeg var hos en privat psykolog her, men det var veldig veldig rart. Jeg var hos legen, men der fikk jeg beskjed om at en sorgperiode på et år er normalt og det å skaffe hjelp gjennom det kommunale kan ta 1-2år. Så derfor sitter jeg her å skriver. Jeg fikk et nr til en krisetelefon, men de er bare åpent noen timer på dagen og jeg veit at jeg aldri kommer til å “tørre” å ringe. For hva skal jeg egentlig starte å si?.. Uansett, jeg har kommet frem til en tanke. 

Jeg er min egen medisin.
Det er kun meg som kan hjelpe meg. Det er kun meg som kan få meg tilbake til dit jeg var. Derfor må jeg starte å gjøre de tingene jeg likte før. En av de gjør jeg nå, nemelig skriving. Jeg har ikke skrivd noe på hvertfall 2mnd og det må jeg bare slutte med. Jeg er kanskje redd, redd for å ikke føle det på samme måte som jeg gjorde før. Jeg veit ikke, jeg må også kanskje bare gi det litt tid. Kanskje må jeg presse kroppen til å gjøre det jeg gjorde før, selvom hode ikke vil. Jeg ønsker meg tilbake til den Cristine som byr på segselv, hun som ikke brydde seg om andre mistolket henne på bloggen/snap/insta, aldri var redd for å drite seg ut, tok utfordringer på strak arm, hun som elsker å snakke med mennesker og strekke ut en hjelpende hånd. Den Cristine er bytta ut med ei som kun vil henge hjemme, orker ikke å møte så mange og hun tenker for mye. Jeg er sliten av å være ei jeg ikke er. 

-Cristine