Hvordan skal jeg kunne sette meg ned og skulle fortelle “hva som er galt”. For å være helt ærlig så veit jeg ikke. Tårene ønsker bare å trille nedover bollekinna mine og jeg orker ikke at noen snakker med meg. Jeg orker hvertfall ikke å høre “fortell meg hva som har skjedd”. Ingen ting har sånn egentlig skjedd idag, jeg har bare har en sikkelig dårlig dag. Dette er ikke første gangen jeg har det sånn, men jeg har klart meg veldig fint en lang stund nå. 
Når jeg føler det slik som jeg føler det nå, så ønsker jeg helst å ikke være her. Jeg ønsker å være aleine. Jeg skulle ønsket å heller ha det vondt fysisk en psykisk. Det føles ut som at hjertet vil hoppe ut og pusten hever seg. Men hva gjør vondt? Alt, alle, eller ingenting? A normal day in paradise maybe? 

La meg prøve igjen her. Jeg lovet megselv og dere at jeg skulle være ærlig, dere skulle få se den personen jeg noen ganger opplever selv. Jeg er ikke denne personen, men noen vil veldig gjerne at jeg skal føle denne personen noen ganger. Livet mitt er ikke alltid en dans på rosa skyer og det har skjedd ting som aldri kan endres. Bare det skjer en liten ting nå som ikke greit, så føles det ut som om verden skal ende. Hadde det vært for en tid tilbake så hadde jeg sittet i en krok på rommet, gråtet og ønske smerte et annet sted. Jeg vil heller ha det vondt utenpå enn inni kroppen min. Det er slitsomt og veldig tøft når man føler seg så nedenfor. 
Nå ligger jeg i senga mi, for det er det eneste jeg vil/orker nå.. Jeg tenker på hvordan alt har blitt en annen hverdag enn den var for noen månder siden, dagene mine kommer aldri til å bli helt den samme. Virkeligheten; at en av personene du elsker mest i verden, er syk og ingen kan hjelpe. Jeg har ikke ord, jeg har bare tårer. Virkeligheten; at den personen som skulle gjort alt for deg, ikke bryr seg. Virkeligheten; De som virkelig bryr seg, føler du for å skulle stenge ute. Følelsen av at dagene har forandret seg, jeg hater det.

Livet er det beste og verste med å leve.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det å ikke ha følt seg som en helhet på lang tid, for det er slik jeg har det. Det føles ut som at jeg sakte, men sikkert blir plukket fra hverandre. Jeg orker ikke så mange mennesker lengre, jeg orker ikke å bli glad i noen “nye”, jeg føler ting og hverdgen kan være en byrde. Hadde jeg hatt valget, så ville jeg bare ligget i senga dag ut og dag inn å gråtet. Jeg slenger heller på meg smilet å prøver og gjøre alt for at alle skal bli fornøyde. Jeg glemmer megselv i den hektiske hverdagen, men det er litt deilig for jeg vil helst ikke tenke. 

-xx cristine